Sverd i middelalderen

Et sverd har i middelalderen alltid vært mer enn et våpen. Det var ofte forbundet med fremtredende krigere og ridderlighet, og kunne være et emblem for autoritet og makt. Intet annet våpen var så personlig, så viktig eller så verdifullt. Det kunne være en mann sitt tegn på rikdom, hans status og smak. Det å slåss for sitt liv mot en godt trent sverdmann var en svært alvorlig situasjon.

Det er ofte underforstått at et sverd i middelalderen var en klumpete greie lagd for å hugge, og følgelig ikke skarpere enn et verktøy. Dette er feil. Et skikkelig sverd er overraskende lett for størrelsen, og er et perfekt balansert ”verktøy”.

Kunnskapene benyttet for å lage slike våpen var de beste i Europa på den tiden, og arabiske kilder sa på et tidspunkt at europeiske sverd var de beste de hadde vært borti. Hvorfor har ikke da mange eksempler på sverd fra middelalderen overlevd til vår tid ?

I forhold til land i Østen kan noe av dette skyldes kulturforskjeller, da vi ikke har hatt den samme tradisjonen som f. eks en Samurai til å ta vare på sverdet og la det gå fra familiemedlem til familiemedlem. I tillegg var det fuktige klimaet i Europa et særskilt problem. Og man vet at våpen og rustninger, etter hvert som de gikk ut av bruk, ble smidd om til f. eks gryter og andre bruksgjenstander.

Et godt sverd kunne bøyes minimum 7,5 cm og fremdeles sprette tilbake til sin opprinnelige form. Vikingsverd var kjent for å kunne bøyes opp til 15 cm. Fleksibiliteten var viktig for å kunne absorbere slag og støt på flatsiden.

Sverd fra tidlig middelalder hadde hovedsakelig korte og brede blad, og fram til ca 1250 var de beregnet på å gi slag fremfor stikk. Sverdene hadde da svært ofte det som kalles hulslipning (engelsk: fuller), og som mange feilaktig omtaler som blodrand. Hensikten med hulslipningen var å redusere vekten på bladet, samtidig som dets styrke økte (mye likt dagens T-bjelker i stålkonstruksjoner).

På 1300 tallet trengte man sverd som også kunne stikke i åpninger mellom rustningsdeler. Nå ble det mer vanlig med blad som smalnet mot spissen. I tillegg fikk de etter hvert distal spiss, dvs at sverdbladet ble tynnere de siste cm mot sverdspissen. I tillegg ble sverdene lengre og de kunne brukes med 2 hender. I stedet for ”fuller” fikk bladet nå en ”riser”, dvs mer og mer diamant-/ruterform. Dette ble gjort for at bladene måtte være smalere, stivere og mer egnet til å stikke med. På 1400 tallet kunne man ikke lengre bruke et sverd for å hakke seg gjennom rustning, og bladene ble diamantformet og spissere for å kunne stikke mer effektivt.


Figur: Figuren viser hvordan et sverdblad kunne se ut og hvordan de utviklet seg gjennom
middelalderen. Ruterform finner vi igjen nederst.

Sverd i middelalderen eksisterte i flere ulike former, og en klassifisering i tidsperioder er ikke et absolutt bilde på hvordan det var. Men overgangen fra sverdblad med parallell egg til blad som avtok i bredde (og tykkelse) mot spissen var signifikant, fordi det affekterte både bruken og evnen til å kutte/stikke. Et tynnere blad har mindre vekt og en bedre balanse som gav muligheten for raskere skifte mellom ulike angrepsvinkler (fra kutt til stikk og tilbake igjen). Tynnere blad har et balansepunkt nærmere grepet, og gav større fart og smidighet ved forskjellige teknikker.

Overgangen mellom de ulike sverdtyper var flytende og ikke distinkt. Om man skal forsøke seg på å klassifisere et ”typisk” middelaldersverd, kan man si at fellestrekk for et middelalder sverd var:

• det var lagd for å benyttes med en hånd, sammen med et skjold.
• hadde et blad som var rett og bredt
• bladet var av typen parallell egg
• sverdet hadde et enkelt hjalte
• typisk lengde på sverdet var fra 89 cm – 109 cm
• vekt var ofte mellom 900 g – 1,6 kg