De første riddere i Norge

I Norge var skutilsveinene opprinnelig menn som vartet opp ved kongens bord. Det gammelnorske ordet skutil betyr fat eller lite bord. Etter som kongens makt økte, ble skutilsvelin den fornemste titlene innen hirden, det vil si kongens hoff, livvakt og krigsfølge. I 1277 ble det bestemt at skutilsveiner skulle ha den utenlandske tittelen ridder og tiltales med herre. Den første skrevne hirdloven, såkalt hirdskrå, ble utarbeidet av kong Sverre i siste halvdel av 1100-tallet og senere omarbeidet og utvidet av Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Hirdloven bestemte blant annet at skutilsveinene skulle ha full rustning.

Dette var:
· våpentrøye under rustningen,
· lue av jernringer med krage (brynkolle),
· ringbrynje med brynjebukser og brynjehansker,
· brystplate og ryggplate,
· hjelm eller stållue,
· sverd og spyd,
· sterkt skjold og lite rundt skjold (buklare)
· enten håndbue eller låsbue (armbrøst).
 

Kongshirden under Håkon V Magnusson (1299 - 1319)

Hird
Hirden var hærfølget til en stormann, høvding eller konge. En mann underla seg frivillig hirdherren. Opptaket i hirden ble markert ved håndgang, sverdtaking og troskapseder. Hirdmennene ble derfor betegnet som håndgangne menn, sverdtakere eller edssvorne. Hirdmannen sverget trofasthet mot sin herre. Lovet å følge han i krig som i fred, ofre livet for han om nødvendig. Til gjengjeld hadde hirdmannen krav på at herren skulle verne ham og gi støtte. Hirdherren lønnet troskap og tjeneste med gaver av klær, våpen og gull. Hirdmennene fikk andeler av krigsbytter. Om en hirdmann ble drept skulle det betales høyere mannebøter enn for vanlige folk.

Middelalderens hird
Selv om retten til å holde hird mest var forbeholdt kongen, kunne for eksempel en Jarl , Hertug eller Biskop holde sin egen hird, men disse var utover i middelalderen begrenset ved lov til å alltid være mindre enn kongshirden. Utover i middelalderen endret hirdordningen gradvis form. Meningen med hirden var fra gammelt av å ha en parat, veltrent og utrustet styrke ved konflikter. De var kjernen i hirdherrens stidsstyrke, men også livvakter og parade gruppe. I gammel tid hadde hirdmenn muligheten til å si opp denne troskapspakten og forlate hirden. I middelaldern ble det vanskeligere å gå ut av hirden, men i fredstid hadde hirdmenn perioder med fritak fra tjenesten, såkalt orlov. Da kunne man være hvor man ville i landet, men pliktet å holde troskapen til hirdherren.
Å holde hird blir i økende grad forbeholdt kongen. Hirden som institusjon blir mer enn bare en våpentjeneste. Høyættede hirdmenn som hadde vært lenge i hirden fikk lange perioder med orlov (tjenestefritak) og ble satt til å styre len rundt om i landet (lendmenn). Dermed får kongen økt kontroll ved et landsomfattende aristokrati av håndgangnemenn sverget til troskap på samme måte som alle hans andre hirdmenn. Høyættede hirdmenn som holdt seg nær kongen dannet et hoff som tok seg av administrative funksjoner på kongsgården (se Hirdens inndeling). Man kan si at kongshirden i middelalderen dannet landets adel.

Hirdens inndeling
Utover 1100 tallet ser man et økende standsmessig skille innen hirden. De av god ætt utgjorde rikets administrative embetsstand og var hirdens styringsmenn. Mindre bemidlede hirdmenn hadde soldatoppgaver, blant annet som kongens livvakter og væpna følge.

Kongshirden var delt i tre avdelinger: hirdmenn, gjester og kjertesveiner:

Hirdmenn
Hirdmennene som var i aktiv tjeneste ble omtalt som å være bordfaste. De var kongens livvakt og væpna følge. De gjorde tjeneste skiftevis, 6-12 av gangen, bodde på kongsgården og spiste ved kongens bord. Når kongen var ute og reiste fulgte de med på skipet. De fikk utbetalt lønn (máli) og blir derfor også kalt málamenn.

Gjester
Dette ble de kalt fordi de hadde plikt til å gjeste mange menns hjem og ikke alle med vennskap. De var lønnet halvparten av en hirdmanns lønn. De hadde plikter til å undersøke hele kongens rike, og finne ut om han hadde noen uvenner. Om de fikk kunnskap om slike uvenner, skulle de om mulig drepe dem, og de kunne overta en del av godset. I hirden skulle gjestene holde vakt om kongen, men fikk ikke ta måltider i kongens hall unntagen i jul og påske. I sagaer omtales de som gestasveit og de har en egen høvding kalt gestahofdingi. I tillegg til vakthold og etterretningstjeneste hadde de oppgaver som konfiskering, henrettelse og fengsling. Når de var ute i bygdene skulle de bistå fehird, lendmenn og sysselmenn i saker som vedkom kongen. Gjestene fullbyrdet også henrettelser. Det virker som de ble satt til de ufine oppgavene, og ting kan tyde på at gjestene var en parakaste innen hirden (sosialt dårlig ansett - hirdens mørke og uverdige
side).

Kjertesveiner
Dette var de kongelige pasjene. Det var gammel skikk at kongen tok kjertesveiner av god ætt. De er kongens håndgangne menn, men er ikke sverdtakere (er ikke sverget ved sverdet). I stede for sverdtak legger kongen ved opptaksseremonien et håndkle omkring halsen på dem. De holder vaskefat og håndkle for kongen; men hovedoppgaven deres, som har gitt dem navnet, er å holde lys (kjerter) for kongen og stormennene ved hoffestene. Kjertesveinene var unge gutter og ble opplært til hoffliv og våpenbruk for senere å kunne bli hirdmenn av høy rang (skutilsveiner).

Hirdstyrere (hirdstjori) og viktige embetsmenn:

Stallaren
var den viktigste hirdmannen i tidlig middelalder, tilsynelatende var han kongens fremste mann. Han styrte i kongens stede om dette var nødvendig og disponerte kongens segl. I forhold til hirden var han den fremste hirdstyrer ("befal"). Navnet har opphav i hans oppgave med å sørget for kongens skyss. Stallarens oppgaver ser ut til å bli overtatt av drottsete, kansleren og merkesmannen etter hvert (mot slutten av 1200 tallet). Under Håkon V's tid nevnes ikke stallaren lenger.

Merkesmannen
førte kongens merke/banner. Magnus Lagabøter (Norges konge 1263-1280) hever i 1277 merkesmannens inntekt og posisjon i hirden til samme nivå som stallar og lendmenn. Når vi kommer frem til Håkon V's tid har merkesmannen trolig overtatt etter stallaren som hirdens viktigste hirdstyrer ("befal"). En retterbot fra 17/6 1308 fastsatte at det skulle være to merkesmenn til å lette kongens byrder med hirdstyringen. (Pål Eirikson er merkesmann i 1319, og trolig også i 1308.)

Skutilsvein (drottsete og lendmenn)
Betegnelsen skutilsvein ("skuta" lat. for bord/fat) har opphav i deres tidlige oppgaver som seremonielle oppvartere for kongen ved middager. De var spesielt ærede og høyætta hirdmenn. Fra 1277 kalles skutilsveiner offisielt riddere, men titlene ser ut til å bli brukt om hverandre i endel år til. Ved hoffet hadde to og to skutilsveiner i tur og orden vakttjeneste (stada) hos kongen en uke av gangen. Vakthavende skutilsveiner var hirdstyrere og deltok ved opptak av nye hirdmenn, og fremfor alt ved at de ordnet og leiet kongens livvakt (fylgd). Blant skutilsveinene utnevnes skjenker og drottsete. Skjenkeren (munnskjenken) hadde ansvar for drikkevarene. Drottsete hadde ansvaret for kongelig kjøkken og anretningen ved kongens bord. Fremover mot 1300 tallet ser det ut som tittelen drottsete øker i rang og fyller stallarens tidligere posisjon som kongens høyre hånd. Drottsete kan enkelte ganger styre i kongens stede. Blant skutilsveiner utnevnte kongen også lendmenn til å styre sine len (landsdeler). Lendmenn kalles etter 1277 offisielt baroner.

Kansleren
fremstående embetsmannen som hadde ansvaret for formelle kongebrev og disponerte kongens segl. Kansleren var knyttet til Mariakirken under Håkon V's tid.

Fehird
Betegner en som vokter annen manns fe, gods eller penger. Fehirden holdt styr på kongens penger og skatteregnskaper. Fremover mot 1300 tallet endres embetet fra å være én fehird for hele landet til å bli flere plassert rundt i distriktene (Oslo, Bjørgvin-Bergen, Tunsberg-Tønsberg og Trondheim). Ordningen med faste fehirdsler hang sammen med omlegging av landets forsvar. Leidangsplikten ble redusert og erstattet med økte skatteleggelser. Dette ble brukt til å finansiere slott (-hus; Akershus, Bergenhus, Tunsberghus, Bohus) med permanente garnisoner lagt under fehirdene. Disse fehirdene får stor makt under Håkon V og bidrar til streng kontroll over rikets økonomi. De kunne både arrestere, påtale og henrette folk. Etter Håkon V fungerer ordningen dårlig og fehirdene fjernes på 1400 tallet.

Hirdmøter (hirdstefnur)
Seg imellom hadde hirdmennene et forpliktende brorskapsforhold med et eget rettssamfunn som avgjorde saker innen hirden. Dette skjedde på egne møter (hirdstefnur) hvor også kongen eller en representant for kongen deltok og meddelte avgjørelser.Hirdens forordninger blir regulert ved lovtekster kalt Hirdskraa. Disse lovtekstene fikk hirden lest opp årlig på stormøtet i jula. Våpenmønstring (våpenting) ble også holdt ved julemøtet eller andre passende anledninger som "når kongen lå til skips i fagre havner i godt vær". Ved troneskifter ble det holdt såkalte hyllningsting Opptaket i hirden (hirdvist) Alle frie menn (det vil i middelalderen si alle som ikke var forbrytere) hadde muligheten til å søke seg til hirden, men i 1308 fastsetter Håkon V at man for opptak i hirden må ha med seg en anbefaling fra sysselmannen.